En smakebit av Ulsteinvik

Nå har vi vært på Sunnmøre Folkehøgskule (SUFH) i snart to uker, og vi har tatt oss en snartur innom Oslo for å hilse på Atle Sommerfelt, som heller valgte å dra til Haiti, og for å dra på Inspirasjonssamling i forbindelse med Kirkens Nødhjelps Fasteaksjon (for de som lurer, det er herved STRENGT FORBUDT å si Fasteaksjonen, da kan nemlig de stakkars kirkeansatte, for ikke å snakke om konfirmanter og vanlige folk, bli totalt forvirra). Vi har rukket å besøke begge kjøpesentrene, to ulike matbutikker, Flø (som er Hareidlandets egne lille gokk) og ikke minst Ålesund.

Og for de som lurer på hvor i verden jeg egentlig befinner meg, bortsett fra at det er en liten bygd på vestlandet et sted, SUFH ligger rett utenfor byen (også kalt bygd med bystatus) Ulsteinvik, som ligger på øya Hareidlandet. Om man av en eller annen grunn skulle føle for å komme seg vekk, har man to muligheter: 1. kjør til Hareid (en bygd med to matbutikker og fergekai), ta ferga over til Sulesund (en kiosk med fergekai), og fortsett reisen til du er i Ålesund, stedet som her fortoner seg som verdens navle. 2. kjør i retning Ulsteinvik, ta tunnelen under fjorden, i Volda tar du ferga over en ny fjord, kjør videre til Stryn. Derfra bærer det opp på Strynefjellet, og vel oppe pleier jeg å sovne. Jeg våkner når vi stopper på Sinclair i Kvam, klokka er mellom to og tre på natta, og sovner igjen fram til Gardermoen. Her tenker jeg at det hadde vært fint å starte frokosten, men nei, jeg sovner nok engang, og våkner opp idet vi kjører inn på Oslo Bussterminal.

Vi har et postkort (også kalt utsikt) utenfor Ulsteinsuiten, oppholdsrommet vårt.

Ulsteinvik sentrum: Notar, Gjensidige, Brun og Blid, Statoil, Vikebladet Vestposten, to kjøpesentere… og det var det.

Ulsteinvik har Norges høyeste tetthet av millionærer. Hvorfor? På grunn av alle skipsverftene. Ett er solgt til Rolls Royce, og i tillegg kommer den fantastiske nyvinningen av en baug som ble utviklet og produseres i Ulsteinvik, som kan spare 30 % drivstoff, i forhold til en båt med vanlig baug. Baugen er ikke så lett å se på dette bildet, kanskje, men med mitt begrensede båtvokabular kan jeg beskrive den som litt butt og rar.

Solnedgang gjennom isen på vinduet.

Her bor vi (nesten), de to veggene som ikke synes på bildet er ikke vegger, men store panoramavinduer.

Afida måker snø

Afida går opp på en snøhaug… (legg merke til hulen)

Plutselig er hun borte

…og beina hennes stikker ut av hullet… Kristina stormer fram og begynner å dra…

Vel ute har Afida latterkrampe… Snø er gøy!

Afida skal prøve akebrett. Det er nesten enda morsommere enn å sitte fast i snøhule, selv om hun kræsjlander i bunn av bakken…

Og så var det frostrøyk. Gøy, gøy, gøy!

Klare for å gå ned trappene til Ålesund!

Vahe i farta!

Også var det læreren vår… Han hadde jo gått ned disse trappene mange ganger før, og skulle være tøff og «surfe» ned. Som man ser av bildet, det gikk ikke særlig bra…

Og så gikk turen innom akvariet i Ålesund der vi hilste på noen gretne torsk…

… Og vi møtte noen pingviner som Helene og Hans Kristian lot seg inspirere av.

Vel tilbake i Ulsteinsuiten vår, har vi fått en ny aktivitet, med det flatterende navnet rævkrok…

I tillegg har vi vært innom Changemakerkontoret i Oslo, der Mattias fikk nærkontakt med president Bush.

Vi har også samlet inn over 30 000 kroner til Haiti! Er du med? http://www.kirkensnodhjelp.no/Stott-oss/Stott-oss/Stott-oss-na/

Og vi har fått presseoppslag i lokalavisa… I papirutgaven er det dessuten et stort bilde av Mireille, Maren og meg.

http://www.vikebladet.no/article/20100120/NYHETER/701219993/1037

Zanzibar med Afida!

Vi måtte jo besøke Zanzibar en gang til, men denne gangen hadde oppholdet litt mer preg av historien til øya, og vi besøkte Peace Clubs og fortalte om klimaendringer og «Good governance». Dessuten bodde vi hos Afida, og da kan jo ikke oppholdet bli annet enn bra!

Zanzibar var et av de store handelssentrene i den arabiske storhetstiden, og man handlet med Persia, Kina, Arabia, India og «Krydderøyene» i Stillehavet. Varene var blant annet silke, krydder, elfenben, og helt fram til 1800-tallet, slaver. Slaver fra store deler av Øst-Afrika ble brakt til Bagamoyo, og derfra videre til Zanzibar, der de ble solgt videre til Persia, Arabia, India og Kina. De ble slått foran kjøperne, og de som gråt eller skrek gikk ned i pris. De som ikke laget en lyd gikk opp i pris. Barna ble gitt bort som gaver til gode kjøpere, eller de ble slaktet. Da kjøp og salg av slaver ble forbudt på Zanzibar, og dermed formelt avskaffet (selv om det i mange år fortsatte skjult), ble det bygget en anglikansk kirke over slavemarkedet.

I dette rommet ble 75 kvinner og barn oppbevart. De hadde nesten ikke luft (de hadde tre vinduer, det til venstre er i original størrelse), og i fordypningen i gulvet kom tidevannet daglig inn (noe som faktisk var en bra ting, fordi det tok med seg all avføringen ut).

Et monument bygget til minne om slavene. Kjettingen rundt halsen til statuen er original.

Sukkerrørjuice: Ja, det er akkurat like søtt som det høres ut.

Alle de gamle bygningene i Stone Town (det vil si alle bygningene i sentrum) forfaller. De er nemlig bygget av korall. Dette er et vanskelig dilemma: Skal man restaurere på den gamle, tradisjonelle måten, og bruke av de allerede truede korallrevene? Skal man la hele byen forfalle? Eller skal man restaurere med nye byggemetoder, og undergrave hele den gamle byggekulturen?

Afidas søster er utrolig flink med hennamaling, og det var vanskelig å slippe unna når vi kom på besøk den siste dagen av Id. Det er utrolig fint, i hvert fall så lenge det er borte innen jeg skal ha på bunad på julaften…

Det var først når Hanne Sofie tegna et smil på sola at folk skjønte forklaringen vår om drivhuseffekten…

Hanne Sofies genistrek: «Mbele ya gari kuna simba» (foran bilen er det en løve). Hva ville du følt hvis du satt i bilen og det var en løve foran deg? Redd? Det går en time… Blir du sint? Sulten? To timer… tre timer… en dag… hva gjør du? Tenk deg at bilen er Tanzania, og løven er dårlig styresett (både dårlig styre av den Tanzanianske staten, og av for eksempel Norge som ikke fører en god nok klimapolitikk). Vi må stå sammen om å fjerne løven for at bilen skal kunne kjøre videre.

Hanne Sofie og Karen trivdes så godt på Zanzibar at de bestemte seg for å flytte dit for alltid og konvertere til islam, og de levde lykkelig i alle sine dager…

Slutt!

Slaver, Wasa knekkebrød og en ny geit

Det ble litt mer styr rundt «Drinking driver»-hendelsen enn hva vi opprinnelig hadde planlagt. Men noe godt kom det vel ut av det: 1) det vil garantert ikke skje igjen og 2)  den lille gutten får en ny geit. Ikke spør meg hvordan man har tenkt til å spore opp «gutten som mista en geit for et par uker siden», men Sister Jean er satt på saken, og da tviler jeg på at den som har fått jobben med å spore opp gutten vil få et øyeblikks hvile før geita er erstattet.

 

Askebeger! OK, det er veldig fancy, men kanskje litt useriøst av et museum å bruke utropstegn?

I tillegg til å forklare igjen og igjen hva som skjedde da sjåføren drakk på Peace Caravan-en, har vi også fått tid til litt annet. Vi har besøkt Bagamoyo, en koselig liten by med ruiner, krokodiller, strand og kanskje den mest hjerteskjærende delen av hele slavehistorien. Bagamoyo er swahili og betyr «lay down my heart». Det var nemlig her slavene tok et siste farvell med hjemlandet. Klarte man ikke å rømme herfra, var sjansen liten for at man noen sinne ville se familie, venner og velkjente landskaper igjen.

 

Hva er dette? Jo, en havn. Et skilt kommenterte at det ikke var noen trapper her, men jeg for min del mener det er mer bemerkelsesverdig at stedet mangler brygge. Og hvis det skulle være noen tvil, denne havna er ikke lenger i bruk. Som dere kanskje ser; den grodde igjen… Men uansett: det var herfra alle slavebåtene gikk fra, neste stopp Zanzibar.

En annen ting vi har fått tid til er å utforske et par rikmannssteder i Dar: Slipway og Shopper’s Plaza, to kjøpesentere fylt av mzunguer og et par rike tanzanianere. Det endte med at vi rømte vekk fra begge stedene, men først måtte vi jo utforske litt. Vi fant ut tre ting: 1) Det er mange mzunguer i Dar, bare ikke akkurat der vi er. Det virker som om de tar med privatsjåføren og kjører rundt i biler med sota vinduer, mellom ambassaden/kontoret/den internasjonale skolen, luksusvillaen på Msasani Peninsula og Slipway og Shopper’s Plaza. 2) Kjøpesenteret vi bor ikke så langt fra, Mlimani City, har blitt degradert til «det lille lokale kjøpesenteret vårt,» og er beregnet på den tanzanianske middelklassen. Jeg spionerer fortsatt hver gang jeg ser en mzungu der. 3) Ingen ting er umulig å få tak i, selv ikke i Tanzania. På Shopper’s Plaza fant vi blant annet Wasa knekkebrød til 50 kr og Philadelphiaost. Og da jeg kommenterte at «Jeg trodde Philadelphia var norsk, jeg,» kom Hanne Sofie med et langt gisp. Jeg følte meg dum, og tenkte jeg hadde tråkket på Hanne Sofies veldig osteoverfølsomme tær, helt til det viste seg at Hanne Sofie nettopp hadde oppdaget yndlingsosten over alle yndlingsoster: Kiri.

Peace and love, kultursjokk!

Vi har vært på reise i åtte dager med en gjeng ungdommer fra GNRC, Tanzanian Youth Network og Conscious Music Network, noe som bød på en del kultursjokk og andre sprø opplevelser. Her kommer noen bloggfragmenter, skrevet underveis på reisen. En porsjon ferske kultursjokk servert på sølvfat:

Jeg har vært syk. Forkjølelse og matforgiftning er ingen god kombinasjon i en hypokonderkultur. Er det kolera? Er det malaria? Tyfoidfeber? Sikker på at det ikke er lurt å dra på sykehuset? (Oj, skitt, du har 38 i feber!!!) Sikker? Det var før jeg gikk på tur til internettcafé, da jeg kom tilbake sto vertsmamma i døra: «Hanne Sofie, du tar med Karen til sykehuset!» Så satt jeg der på sykehuset og ramset opp alle de vanlige symptomene på forkjølelse, og etter å ha testet negativt på malaria fikk jeg beskjed om å gå hjem og sove.

Med litt nedsatt allmenntilstand er det alltid gøy å dra på tur med 15 sprudlende mennesker som overhode ikke skjønner de norske konseptene «sliten», «intimgrenser» og «alenetid». Til tider er vi det nye leketøyet som alle vil tulle med, plukke på, passe på, snakke med og være med. Andre ganger gis viktige beskjeder på swahili, uten tanke på at det sitter to stykker der som ikke skjønner annet enn at det handler om mat eller hva vi skal gjøre i morgen. Og når vi ber om oversettelse trekker de på skuldrene eller spør «Hufahami Kiswahili (forstår du ikke swahili)?»

Ananas! Redder ethvert måltid fra risforgiftning

I hvilken situasjon kan du se for deg at jeg sitter i en bil og skriker «Please, tell him to stop!»? Enten må bussen være helt tom, og jeg øver til et skuespill – lite sannsynlig. Eller vi raser rundt og rundt på en fotballbane, sjåføren har et glass whiskey ved siden av seg, han er full som en alke, og vi har allerede drept en geit, vi trenger ikke drepe flere. Jeg er livredd, Hanne Sofie er livredd, bussen er stappfull, noen ler, andre prøver å snakke sjåføren til fornuft. Vi skjelver når vi går av bussen, sier vi vil være alene litt – for en gangs skyld funker det – bruker ti minutter på å samle oss, gråter litt. Tidligere på dagen tullet vi med at en god ting med Peace Caravan-en er at vi overlevde. Det er ikke gøy lenger.

Den lille gutten hadde to geiter. Plutselig hadde han én. Hva skal han si til mamma og pappa? Vi tok halvparten av alt han eide. «Geiter er alltid en god investering! Geiter gir ikke bare melk, kjøtt og skinn, de produserer også store mengder naturgjødsel! Og det beste av alt er at de formerer seg selv, slik at det blir enda flere geiter, enda mer melk, kjøtt, skinn og gjødsel. Geiter har rett og slett en positiv effekt på samfunn i utviklingsland! Derfor er en geit en gave som forandrer verden – eller i alle fall livene til noen fattige bønder» (Kirkens Nødhjelp om geiter, gaver som forandrer verden).

Karen på feil sted til feil tid

Jeg hadde tenkt å skrive at jeg er drittlei folk som henger over meg konstant, peker på meg og behandler meg som en liten ungeman kan dille med. Men ved nærmere ettertanke er dette bare to-tre personer. Jeg har faktisk ikke snakket med halvparten enda, fordi den ekstreme dillingen til noen få personer får meg til å trekke meg unna. Det er verdens dårligste strategi, har jeg funnet ut, for setter jeg meg alene i et sete (Hanne Sofie og jeg er plassert i to forskjellige grupper når vi besøker skoler, så vi er bare sammen på kveldene), kommer garantert noen noen til å sitte ved siden av meg. De fleste går rett forbi, men uansett hvor mye jeg prøver å se trøtt og sliten ut, og uansett hvor intenst jeg lytter til iPoden, kommer en av de tre og setter seg ved siden av meg, napper ut en av øreproppene til iPoden, putter den i sitt eget øre og spør hva slags musikk jeg hører på. «Umechoka (er du trøtt)?» «Sana (veldig)!» «Haha, anachoka (hun er trøtt)! Sema (si noe).» «Nimechoka (jeg er trøtt).»

I går diskuterte vi hvor nært forholdet mellom mat i «matform» og mat i «dyreform» er i Tanzania. I Norge er en biff og en ku to helt forskjellige ting. Kua gresser på en stor, grønn eng, biffen ligger i kjøledisken, og er en klump renskåret kjøtt pakket inn i plastikk. Her er en ku en ku, først vandrer den rundt og gir melk, så blir den middag. Og renskåret kjøtt er det ingenting som heter. Da vi satt og spiste frokost i dag på den lokale kaféen kom plutselig en fyr inn med fem skrikende, baksende høner som hang etter beina. Hanne Sofie og jeg stirret på mannen som forsvant gjennom bakdøra, og prøvde å overhøre dødsskrikene som fulgte. Og når vi først er inne på høns, hvor på kyllingen sitter kyllingfileten? Ja, jeg vet det er et dumt spørsmål, men jeg har sett på kyllinger, spist kyllinger, og jeg kan ikke skjønne hvor det er plass til en hel filet. Eller er den egentlig bare på høner? Kjøttmatverden er et stort og uoppdaget sted.

Så skal det nevnes at alle bloggfragmentene, bortsett fra det siste, ble skrevet under første halvdel av turen. Hold deg unna de som ikke holder seg unna deg, gå til de som holder seg unna deg og lev lykkelig – mitt nye motto. Yusuf er en knupp, og et veldig samfunnsengasjert menneske med mange sterke meninger og gode argumenter. Upendo (= kjærlighet) og Furaha (= glede) har virkelig fortjent navnene sine. Ramadhani er en god oversetter. Verden er et fint sted, og Peace Caravan er gøy!

JULETRE!!!

(Malplassert? Nei, du sier ikke det? Omtrent like malplassert som juletreet som møtte oss da vi etter en uke uten kontakt med omverden og uten annen mat enn chips, ris, ku og baksende høns, gikk inn på Mlimani City for å få et brød og internett. DET var et kultursjokk uten like. God jul!)

Bistandsbesøk

Denne uka har Nils Harald og Aleksander fra Kirkens Nødhjelp vært på besøk, og med det følger sjokolade, saltlakris og norske blader fra mamma, etiopisk restaurant, safari og besøk til et av KNs prosjekter. Sjokolade og saltlakris var himmelsk og etiopisk mat var godt, men jeg misunner ikke Helene og Kristina som må spise det i tre måneder.

Prosjektet vi besøkte var i en landsby kalt Ilula, og i og med at veien går tvers igjennom Mikumi nasjonalpark, følger safari naturlig med. Lunsjen spiste vi på en lodge på savannen, der sjiraffer, villsvin og elefanter vandret forbi. Tror det må være den mest fantastiske lunsjen noensinne.

Besøket i Ilula var også bra, det var gøy å se hvordan KN jobber. Vi har etterhvert skjønt at bistand kommer i alle former og fasonger, og kreativiteten er stor når det gjelder å utnytte ressurser og penger mest mulig effektivt. Prosjektet i Ilula er basert i et barnehjem, og på tross av at de bare har holdt på i tre år er resultatene imponerende. Målet er å gjøre seg selv mest mulig selvdrevne, og derfor produserer de møbler og klær, som i tillegg til å gi barnehjemmet inntekt, er med på å sysselsette flere i landsbyen. De har også planer om å starte restaurant, internettcafé og butikk. Dessuten driver de med fosterfamilier, og mange av de foreldreløse barna er plassert rundt omkring i lutfattige familier. Kravene for a bli en fosterfamilie er ganske enkle og i tillegg til et halvtimes intervju kreves det blant annet at kjøkkenet og soverommet skal ikke være ved siden av hverandre (pga. farlig røyk). Har familien senger er det også bra, men om de ikke har det fra før, får de det av barnehjemmet. I tillegg får de et dyr, for eksempel en gris eller en høne, ekstra mat, litt penger og skolegang for barna. Noen er også så heldige at de får nye hus, og jeg fikk inntrykk av at det er dette KN gir mest penger til. Men et hus er ikke lenger bare et hus, det er også en regnsamler. I et land stadig oftere rammet av tørke, kan dette være essensielt. Blikktak, takrenne og en vanntank, og vips har du (hvis det regner nok, tanken er stor nok og du bruker vannet med omhu) nok vann for et år.

Men nok om prosjektet, et par ord bør også nevnes om familiebesøkene. Vi møtte opp uanmeldt, og det virket som om det var helt normalt. Han som viste oss rundt kunne navn og alder på alle sammen, så det virket som om han kjente dem godt, men allikevel føltes det merkelig å plutselig dukke opp hos en fremmed familie, bare fordi organisasjonen du kommer fra har støttet byggingen av det nye huset til familien. Stort sett gikk det helt fint, familiene virket veldig vant til besøk, og vi fikk både solskinnshistorier og tragedier. Særlig gjorde møtet med en mor og datter sterkt inntrykk. Moren var blitt kastet ut av huset etter at mannen døde, fordi hun var kone nummer to. Hun, en biologisk datter og en fosterdatter (som var på skolen da vi besøkte dem) hadde nå fått et nytt hus med regnsamler, og i tillegg hadde de et par dyr som ga dem litt mat. Nå hadde moren fått lepra (spedalskhet), og håpet døtrene ville klare seg og få gå på skole også etter hennes død. Det som slo oss da vi var der, og igjen da vi så på bildene etterpå, var det utrolig triste blikket til både mor og datter. Dette besøket kunne vært det mest ubehagelige og påtrengende av alle besøkene våre, helt til moren sa. «Det er så fint at noen bryr seg. Gud velsigne dere for at dere kommer hit for å møte oss.»

Vi møtte ikke bare tragedier, for Ilula er et sted fullt av solskinnshistorier. Folk som, takket være det nye huset, ikke lenger trenger å gå lange veier etter vann. Barn som får gå på skole. Barn som får muligheten til å vokse opp i en familie som tar vare på dem. AIDS-syke som får medisiner og kan leve et sunt og friskt liv, som kan jobbe og være en ressurs framfor en belastning. Det finnes håp. Moralen i en kjent «bistandshistorie» lyder slik: ikke gi folk fisk, gi dem en fiskestang. Ikke gi folk vann, gi dem en regnsamler. Hjelp folk til å klare seg selv, og du gir dem verdighet og selvstendighet. Du gir dem håp.

Si det med aper!

Tese: aper er verdens kuleste dyr.

… oppsummering av en uke med ferie og oppgaveskriving på Zanzibar.

Alt for mange turister, alt for mange bare ølmager…

Selgere som sang «Mambo, mambo vipi? Habari gani? Nzuri sana!»

Nye venner

Aper i håret

Verdens beste seng

Mitt verste mareritt: nordmenn i utlandet. Altfor mange! Bevis: masai som kunne si «I mogen ikke sol».

Tenke på oppgave

Noen sene kvelder

Nye myggstikk

En hemmelighet

«Mzungu! Sista! Taxi? Mzungu! Taxi? It’s cheap! Special price for you!»

Skrevet oppgave

Ferdig med oppgave! Fri som apen i treet!

Avskjed med nye venner

To gode venner er igjen

 

Våre venner delfinene…

Hjernefrukt

Dørene på Zanzibar er så fine at de er vernet av UNESCO

Og vi fant havet

Hvem sa at ikke lasteskip kunne være romantiske?

Noen nye venner: Renée, Albert og Magne (jobber med KRIK i Rwanda)

Og enda en venn: Horace, som vi kalte ham, Tom, som Hanne Sofie kalte ham, mens hun insisterte på at man ikke bare kan komme og navne krabber som man selv vil.

Hva du ikke forventer å se foran deg på fortauet:

Litt flere nye venner…

Noen har sin egen idé om hvilke farger som passer sammen…

Soldansen

Drømmen om Amerika

Denne uka jobber vi på Dogodogo-senteret, et senter for gategutter i Dar es Salaam. Det viste seg fort at første utfordring ville være å komme seg dit, i og med at dala-dalaen som Joyce mente skulle gå fra Mwenge var som sunket i jorden. Og hva gjør man da, jo, man spør. Og folk var hjelpsomme, de, pekte, forklarte på swahili og litt engelsk, leste lappen der vi hadde skrevet ned navnet på holdeplassen vi skulle av på, og fortalte oss (fortsatt på swahili) at vi måtte lære swahili, for det er det eneste språket som teller. Og plutselig prikker verdens mest hjelpsomme konduktør de to mzunguene på ryggen, og vil ha oss med ut av bussen. Vi følger med ut, og  får se verdens fulleste dala-dala, med påskriften «Mwenge – Mburahati» – vår dala-dala! Men ikke nok med det, konduktøren går bort til bussen, finner konduktøren, og forklarer at vi er to mzunguer på tur som ikke snakker swahili, peker på lappen vår, og ber ham passe på at vi kommer på bussen, og av på riktig holdeplass. Dala-dalaen er full. Men som vi alltid har hørt, det er ikke fullt før det renner over. Det er dette jeg forteller meg selv idet jeg får plass til den ene foten på trinnet du må trå på før du egentlig er inne i bussen. Jeg finner et lite mellomrom mellom to føtter, og klarer å få meg selv helt inn i bussen. Hanne Sofie, som forsatt står utenfor, klarer på magisk vis også å få plass, og deretter et par-tre til (disse ble, sammen med konduktøren, nødt til å henge ut av den vidåpne døra mens bussen kjørte bortover motorveien).

Vi visste egentlig ikke så mye på forhånd, bare at vi skulle undervise, eller hjelpe dem med lekser eller noe, så vi tenkte det var lurt å komme i litt god tid. Det hadde jo vært fint å få snakke med de som jobber der og finne ut hva de ville vi skulle gjøre, hvilken alder guttene var i, hva de kunne fra før av engelsk og generelt litt om stedet og guttenes bakgrunn og sånn. Men da vi spurte bestyreren var svaret at «Jeg vet vel ikke, jeg er ikke lærer…» Og siden det ikke var noen flere å spørre, måtte vi finne ut av ting selv. Guttene snakket engelsk, noen mye, andre lite, men vi fikk heldigvis en av de med bedre engelskkunnskaper til å være tolk. Vi tenkte vi kunne fortelle dem eventyr («Bukkene bruse», foreslo Hanne Sofie, eller hva med «Espen Askeladden som kappåt med trollet» spurte jeg), men skjebnen ville det annerledes. Hva er sjansen for å møte en norsk jente på et sånt sted? Som har brukt fire uker på å fortelle guttene eventyr? Og da jeg bladde i eventyrheftet hennes var første eventyr «Bukkene bruse». Andre var «Espen Askeladden som kappåt med trollet». Med andre ord gikk vi over til plan B… snakke med dem om alt og ingenting.

En ting jeg finner interessant, er at alle tanzanianere tilsynelatende vet nøyaktig hva de vil bli. Det nytter ikke å si at «jeg vet ikke». Da blir man nemlig møtt med «Nei, du lurer ikke meg! Hva er så farlig med å si det? Det er ikke noe farlig å si hva du vil. Kom igjen, til meg kan du fortelle alt!» For enkelhets skyld skal jeg derfor bli lærer, gifte meg om ti år og ha to barn. Hanne Sofie skal bli journalist, gifte seg og få to-tre barn i 25-30-årsalderen.

En annen nevneverdig ting er drømmen om Amerika. I «spisesalen» på Dogodogo-senteret henger det seks kart. Tre over Afrika, to over USA, og et over verden. I mine øyne betyr det at USA er viktigere enn verden, noe som også understrekes av ungenes framtidsplaner. Joseph er 16 år, liker å synge og ser opp til Eminem og Snoop Dog. Han vil til Amerika og bli hiphopartist. Kevin er 14 år, og vil bli pilot. Han skal fly til Amerika. Ramadhani er også 14, og vil bli soldat. Utenfor Tanzania, helst i Amerika. Omali er 15, vil bli skuespiller og få seg et stort hus i Amerika. Unntakene er Emmanuel Steven på 14, som skal bli fotballspiller i Tanzania, og Yusuphu (vår fantastiske oversetter) på 18 som vil studere i Russland eller India og bli lege hvor som helst, så lenge det er mange pasienter.

Andre erfaringer vi har gjort oss etter en uke på Dogodogo:

• Senteret ligger i et område mzunguer vanligvis skygger unna… glanende blikk, gispende passasjerer og «Are you totally sure this is where you are supposed to go of the bus?» vitner om det.
• «Tomat»sausen på den lokale restauranten smaker enda mer plastikk enn vanlig tomatsaus
• Det er ekstremt vanskelig, for ikke å si umulig, å finne aktiviteter som passer både til alder og språknivå.
• Tanzanianske gutter eier ikke fantasi. Vi skulle finne på en historie, og startet med å be dem om å beskrive savannen vi var på. En foreslo at en ku hadde forvillet seg inn på savannen, men dette forslaget ble totalt avvist som urealistisk (det var da jeg bestemte meg for å droppe dragene). det hele endte med at jeg, i et desperat forsøk på å drive handlingen framover, ble spist av en løve.

Hvor er fattigdommen?

Hva ser du for deg når du hører «verdens tredje fattigste land»? La meg gjette: Et land i Afrika. Borgerkrig og hungersnød. Barn med oppblåst mage og fluer i øynene. Nød, endeløs nød. Diktatur. Militærstat. Arbeidsledighet. Barn uten skolegang. Total mangel på infrastruktur, humpete veier, eselkjerrer, en og annen bulkete bil, men bare i sentrum av den nedbombede hovedstaden. Ruiner. Støv. Bølgeblikkhus og slum… Det er i hvert fall noe sånt jeg ville tenkt hvis jeg hadde visst at det var Tanzania som hadde æren, eller heller ulykken, av å sitte på denne plassen (Globalis, statistikk fra 2006). Det beste man kan si er at det faktisk kunne vært verre… Malawi og Burundi ligger bittelitt under, med henholdsvis 731 og 729 dollar per innbygger per år. Tanzania deler tredjeplassen med D.R. Kongo, begge landene har en BNP per innbygger på 751 dollar per år. Det vil si at gjennomsnittstanzanianeren (og gjennomsnittskongoleseren) har litt over to dollar per dag å leve på – FNs grense for absolutt fattigdom ligger på 1,25 dollar per dag.

Tre bilder, tre steder, tre levestandarder. Alt innenfor samme by.

For å ta et oppgjør med fordommene mine (og kanskje dine?): Ja, Tanzania er definitivt i Afrika. På fredsindeksen til Globalis skårer Tanzania høyt: 1,919 (skala fra 1 til 7, 1 er best), til sammenlikning: Norge: 1,343, Kenya: 2,429. Deretter litt deprimerende tall; 44 % av Tanzanias befolkning var i 2002 underernærte, Kenyas tall fra samme år er 31 %. Barn med oppblåst mage og fluer i øynene har jeg ingen statistikk på, men hittil har jeg ikke sett ett eneste ett. På en statistikk over sivile rettigheter, scorer Tanzania 4 av 7 poeng (1 er best). Ikke bra, men allikevel langt fra diktatur. Til sammenlikning ligger Kenya på 3, Norge på 1. 1 % av Tanzanias (heller stakkarslige) BNP brukes på militæret, Norge bruker 1,5 % av BNP, mens Kenya bruker 1,7 %. Tanzania har en arbeidsledighet på 5,1%. Til sammenlikning snakket man under finanskrisen om at Spania nærmet seg en ledighet på 20 %. 98 % av tanzanianske barn begynner på grunnskolen, og 79,2 % av disse fullfører. I Kenya, som har 3-4 ganger høyere BNP enn Tanzania, starter bare 76,2 % av barna på grunnskole, men til gjengjeld fullfører hele 83,6 % av disse. At veiene til tider er humpete, skal jeg ikke nekte for, men de er i ferd med å asfaltere diverse veier, blant annet en gjennom Kigogo, et område jeg vil definere som i hvert fall delvis slum. Eselkjerrer er det lite av, men folk her er mer kreative når man kommer til transportmetoder enn nordmenn flest. Biler er det nok av, både i og utenfor det heller lite nedbombede sentrum av hovedstaden. Ruiner er det også lite av, men støv er det nok av. Og til slutt: i følge baba, vår vertsfar, er det ikke ett eneste bølgeblikkhus i Dar es Salaam. Riktignok er det slum (⅔ av Tanzanias bybefolkning lever i slummen), men ikke på samme måte som for eksempel i Nairobi (der slummen gjerne er et veldefinert område). Her er slummen litt her og litt der. For eksempel er det vanlig at kystlinja er bestrødd med dyre tomter, mens man på andre siden av gata finner slumliknende tilstander.

Tananias fasade...

... og hundre meter lenger inn i landet.

For å oppsummere: Tanzania ligger i Afrika, og mangelen på borgerkrig er total. Folk får ikke nok mat, men nøden er allikevel sjelden ekstrem. Det er ikke et diktatur, ei heller en militærstat, og arbeidsledigheten er lav. Dessuten starter de aller fleste barna på grunnskole, selv om ikke alle fullfører. Veiene er i ferd med å utbedres, og de er overfylte med alt som kan krype og gå av biler, motorsykler, kjerrer og folk, gjerne med et lass så fantastisk at jeg lurer på hvorfor de ikke tipper over. Det velfriserte sentrum av Dar er ikke nedbombet (ei heller sentrum av Dodoma, som er den egentlige hovedstaden), og ruiner er det dårlig med (bortsett fra noen historiske som skriver seg fra blant annet arabiske bosettere, du finner den særlig lang kysten, og mange er verneverdige (blant annet er det noen i Bagamoyo, disse skal muligens vernes av UNESCO). Støvet er tett, og gjør, sammen med forurensningen, neseborene svarte etter en dag i byen.  Slum er det nok av, men det finnes ikke ett hus av bølgeblikk.

«Hvor er fattigdommen hen?»kan virke som et dumt spørsmål. Kanskje til og med latterlig. Men allikevel, Dar es Salaam har ikke så mange flere tiggere enn Oslo, i hvert fall ikke når jeg regner de gamle rumenske blomsterselgerdamene i Oslo som tiggere, og vannselgerne i Dar som selgere. Årsaken er kanskje delvis at det ikke er så mange som har noe særlig å gi i noe fall… Men vel så mye tror jeg det skyldes at folk i Tanzania er mer kreative enn den jevne nordmann. For hva gjør du hvis du ikke har penger? I Norge går man til staten. I Tanzania kan man sikkert også gå til staten, men det er lite trolig at man får noe mer enn trøstende ord tilbake. Og fordi folk har en tendens til å ikke bare sette seg ned og vente på å dø, finner man på noe. Dette er grunnen til at man overalt i Dar es Salaam sentrum hører «maji maji maji majimajimajimaji» (= vann vann vann). Og dette er også grunnen til at man over alt kan få iskaldt vann til den latterlige summen av én krone. Jeg regner med at dette også er årsaken til at man i rushtrafikken (spesielt når man nærmer seg Msasani Peninsula, der alle de rike bor (NORAD og DANIDA eide blant annet en egen liten bygård for skandinaver her, kalt Valhalla)) kan kjøpe absolutt alt: akvarier, varseltrekant, stekt mais, vann, kleshengere, klyper, klær, bilder av Diana og Obama, verdenskart og badmintonracketer.

«Et eller annet har Tanzania gjort riktig,» sier jeg. «Et eller annet har Tanzania gjort galt, mener du vel,» svarer Hanne Sofie. Det er forskjellige måter å se det på, men Tanzania er uansett hvordan man snur og vender på det ikke et gjennomsnitts afrikansk land. Men hva har de gjort riktig? Hva har de gjort galt? Hat noen svaret blir jeg glad!

Mzunguparty!

Fisk? Røykelaks? Smalahove? Brød? Flattbrød? Tilslørte bondepiker? Rømme? Fiskepudding? Nordmenn? Norwenglish? En haug med altfor rike mzungunordmenn i utlandet?

Ja. Du slipper ikke unna. Nei, heldigvis ikke. Ja (Loff, kneipp og grovbrød med ost, for å være nøyaktig). Mors flatbrød var på plass! Ja, med valnøtter på. Nei ( 😦 ). Nei ( 😥 ). Å ja! Å jadda! Du slipper ikke unna!

Og hvor var dette? Jo, på den årlige «Norwegian Food and Culture Festival», som hvert år holdes på Mövenpick Hotel (ett av Tanzanias beste, noen hundre dollar per natt) i Dar es Salaam. Her skjuler det seg en hærskare altfor rike nordmenn, som tilsynelatende tar norske delikatesser som en selvfølge. Hanne Sofie og jeg kastet oss over brødet og de tilslørte bondepikene, jeg kastet meg over flattbrødet, og Hanne Sofie kastet seg over noen minigrovbrødskiver med gulost. Den andre maten var rar. Har du noen sinne spist de tradisjonelle norske kjeksene med en liten klatt potetstappe og chili på toppen? Eller hva med den tradisjonelle norske retten «kremet potetsuppe», tjukk som krem og med seige rare klumper og brødbiter i? «Nammenam?» spurte Emmanuel, deltaker på CfC i fjor. Vi ristet på hodet. «Æsjebæsj!» svarte Emmanuel.

Emmanuel var der forøvrig ikke bare for å mimre om fjorårets Norge-besøk. Han er nemlig kunstner, og fikk stille ut malerier som viser «en tanzanianers inntrykk fra Norge». Bildene var veldig fine, min favoritt viste noen sør-deltakere på ski (i tilfelle du ikke klarer å forestille deg det selv, er det bare å se på bildet som ligger under).

Og til slutt et bilde av en tolv stegs "bruksanvisning" for hvordan man skal vaske hender. Denne hang på doen på Mövenpick Hotel.

Melkerull!

This title is dedicated to Krista, because it is the only word she knows in Norwegian 🙂

Plutselig er det ikke mer air condition. Det er ikke mer datamaskin heller. Strømmen er skrudd av i hele Kurasini – vi skal pare strøm. Og det er for så vidt greit nok, det er ingen som sier noe på det, «men kan de ikke i det minste si fra først!» sukker Joyce oppgitt, idet strømmen går og hun mister alt hun har gjort siden siste Ctrl+S.

Det fine med å spare strøm, er at vi har en unnskyldning for å ta en ekstra lang lunsj 🙂

Strømmen har gått hver dag denne uka, aldri til samme tidspunkt, aldri like lenge. Nå er det Kurasini, bydelen der GNRC har kontorer, som skal spare på strømmen. For noen dager siden mistet hovedkontoret til en av Tanzanias største banker, NMB, strømmen, de måtte bruke 800 liter diesel til aggregatet i løpet av én dag! Og apropos banker – jeg har funnet ut hvorfor det alltid er så lange køer ved minibankene. Folk tror de bare er åpne når banken er åpen! …kanskje ikke så rart egentlig, med tanke på at Tanzania fikk sin første minibank i 1997 (eller var det 98?), den står utstilt på Tanzania National Museum.